8 Vasastakere på start i Sälen

Åtte forventningsfulle Vasastakere stiller til start på søndag. Det er som vanlig stort sprik i treningsgrunnlag og ambisjoner. Det er meldt opp mot ti cm snø på søndag, og vi ønsker derfor oss selv lykke til med 90 km i de svenske skoger.

Vasastakerne stiller med følgende:

Pulje 2: Vegard

Pulje 3: Bendik og Thomas

Pulje 4: Trygve, Fredrik og Øystein

Pulje 6: Marius

Pulje 7: Peder

Combacket

Med den overskriften så forventes det vel å høre om en tidligere helt som har vært borte en god stund for så å være tilbake med hele verdens øyne rettet mot seg. Men at det var tilfellet da jeg sto på startstreken og var klar for årets Furusjøen Rundt renn blir nok å tøye strikken ganske langt. Men for meg personlig så var det stort å være tilbake nesten på dagen ett og et halvt år etter at jeg fikk et potensielt dødelig virusangrep på hjernen. Og ironisk nok, så var det ikke mange stavtakene unna der den skiten startet heller.

Rent fysisk, hvis man kun tenker på kondisjon og muskulær kapasitet, var jeg sikker på at jeg skulle klare å gjennomføre, det store usikkerhetsmomentet var hodet. Det er rett og slett ikke som det en gang var, og fatigue/hjernetrøtthet gir noen utfordringer. Spesielt når det ikke blir nok søvn, noe som preget de siste dagene før rennet. Målet var å gjennomføre, få en erfaring med kroppen før Vasaloppet, og helst fullføre de 45 kilometerne på under 3 timer. 

Startskuddet gikk og bryteren ble skrudd på. En intern kamp i hodet mellom å gå raskest mulig og å gå fornuftig kom fort i gang. Heldigvis er det en snill start på traséen med flater og nedover de første kilometerne. Kroppen føltes bra og jeg klarte å ikke stresse unødvendig selv om flere gled forbi og fra meg. Etter at det ble litt mer småkupert fikk jeg erfare at stakingen gikk bedre enn forventet og jeg ble ikke lenger gått i fra. Jeg vekslet på å gå foran og bak noen av de samme løperne avhengig av hvordan terrenget var, og begynte å ta innpå noen smågrupper som lå med motiverende avstand foran.

Ved andre drikkestasjon etter ca 14 km var den verste stigningen og utforkjøringen i første del av rennet unnagjort. Jeg følte meg grei og klarte å holde stakingen i gang i store deler av de neste 17 km. En liten periode av denne strekningen spilte ikke hodet helt på lag og jeg merket at søvnbehovet ikke var dekket. Tankene begynte å gå til Vasaloppet og Birken hvor dagen starter mye tidligere, og fikk mine tvil om at det vil være mulig. Men den lettere siste delen av denne strekningen renset hodet igjen og fikk tilbake en positiv innstilling.

Etter 3 mil starter det andre og siste skikkelige partiet med stigning. Noen nedoverbakker gir noen pauser, men jevnt over er det 8-10 km med stigning. Her var jeg forberedt på at det kom til å gå tungt da det var det jeg husket fra forrige gang jeg gikk dette rennet. Men toppen kom overraskende fort. Positivt var det også å merke at jeg hadde disponert bedre enn de rundt meg og begynte å plukke plasser. På vei ned fra den siste toppen ble fokuset skrudd over på å gjøre det best mulig. Jeg holdt stakingen i gang kun avbrutt av noen raske klyv i de bratteste småkneikene. Til slutt kom jeg i mål på 2:40:06,6. Det holdt til 5 plass i klassen, som for øvrig ble vunnet av kompis og nesbu Tor Arne Haraldsen, og 109, plass totalt. Skulle stilt i dameklassen, da hadde det blitt pallen!

Tiden min var ikke mer enn drøye minuttet dårligere enn i 2017 da jeg sist gikk Vasaloppet, og tatt i betraktning at årets vinnertid var et par minutter mer enn den gang, og at plasseringen min var bedre nå, så er troen styrket på at jeg skal fullføre Vasa’n på fornuftig måte i år også. Anbefaler flere stakere å gå rennet, da det er sammenlignbar løypeprofil, godkjent seedingrenn og i fine omgivelser. Ikke uten grunn at de kaller det Eventyret i Rondane!

Staka på!

Trygve

Ut fra start med rød skidress og blå Vasastaker-lue til høyre i bildet

Rapport fra Vindfjelløpet 2019

Vegard har sendt oss denne statusrapporten fra Vindfjelløpet:

Noen er tydeligvis hardere rammet av 40-årskrisen enn andre. Vegard sto igjen som eneste Vasastaker på startstreken i den 73. utgaven av turrennet Vindfjelløpet, som arrangeres av Svarstad IL. Rennet er 41 km langt, går i vekslende terreng (til sammen litt over 600 høydemeter) i fin natur i Vindfjellene. Starten er på Viddaseter i Telemark. Løypa går en tur innom Buskerud før målgang i Vestfold på Borgen Skistadion.

Grunnet usikre kjøreforhold var vekkerklokka var satt på kl. 05.00. Etter to timer kjøring ble bilen parkert i Svarstad hvor startnummeret ble hentet på rennkontoret. Detter gikk turen videre i 45 minutter med arrangørens buss til startområdet på Viddaseter. Her var det hektisk aktivitet med smøring. Ekstra nervøse var nok majoriteten som skulle gå med feste. Sludd, snø og +1 grad skaper aktivitet. Selv hadde jeg for første gang valgt å gå et skirenn på blanke ski, noe jeg i ettertid ser at neppe var rasjonelt.

20 minutter til start og tiden var kommet for at ta frem hanskene som lå ferdig oppvarmet i lommen på overtrekkjakka. Da oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg hadde tatt med to venstre hansker! Skulle jeg gå med to venstre hansker, uten hansker eller med Selbuvottene som mamma har strikket? Ingen av delene fristet. Etter 5-10 min desperat søkeaktivitet fikk jeg til slutt låne et par slags arbeidshansker av en snill funksjonær.

Klokken var blitt 08 - starten gikk! For første gang i en elitepulje for min del! To, tre timer kontrollert smerte ventet. De første to milene gikk i småkupert terreng. Jeg merket fort at det kostet mye å stake opp småbakkene i det tempoet feltet holdt. I tillegg viste det seg relativt raskt at Cold ski, som jeg har, ikke var spesielt bra egnet på det våte føret selv om skiene var rillet. Nærmest alle gled fra meg i utforkjøringene på tross av at jeg gikk uten feste, noe som var frustrerende.

Etter 22 km var det klart for 4 km sammenhengende motbakke med rundt 200 høydemeter. Dessverre hadde de første to milene bestått av litt mer enn kontrollert smerte for min del. Jeg var derfor rimelig lang i stakearmene, og snublet nærmest i egen tunge da jeg passerte løypas høyeste punkt (570 moh) på Jomfruvann etter 26 km. Herifra til mål var det heldigvis for det meste nedover. Ulempen var at føret blitt enda våtere og skiene sugde mer enn tidligere. Selv om jeg staket i utforkjøringene skled stadig løpere forbi meg. Siste km før mål på Borgen skiarena lignet mer på alpint enn langrenn. Her var det kun fokus på å holde seg på beina og den dårlige gliden ble endelig glemt.

Jeg kom i mål på 2.14.42, noe som var 45. plass og +18:21 bak vinner av rennet. I klassen holdt dette til 5. plass +11:11 bak vinneren. Masse rom for forbedringer, selv om jeg var fornøyd med egen innsats.

Egenlæring fra dagen:

Ikke en gang vurder å starte Vasaloppet på blanke ski – skal ikke undervurdere effekten av litt avveksling i teknikk.

Blir det varmt på Vasaloppet skal jeg garantert koste på meg en slip tilpasset føret.

Spar litt mer på kreftene – lærer tydeligvis aldri.

Ikke ta med bare venstre-hansker.