14.03.2019

Vasaloppet 2019



Så var dagen her. Ventetiden var over. Et av de store målene, om ikke det største, etter sykdommen ventet.  90 km fysisk og mental utfordring sto for døren i svenske skoger, sammen med snaue 16000 andre.

Tradisjonen tro dro vi til målbyen Mora lørdag, dagen før loppet. Hyggelig prat med fast reisepartner Marius på veien og stopp på de faste stedene gjorde sitt for å holde nervene i sjakk før ankomst Mora. Innsjekk hos Bolle (hotellsjef) på Hotel Siljan før vi gikk for å hente startnummer. Jeg hadde et lite håp om å få seedet meg opp fra VL4 til VL3 med min tid fra Furusjøen Rundt. For en regelrytter hadde jeg brukt 6,6 sekunder for mye til det, men mannen bak disken var i godt humør og godkjente det uten diskusjon. Etter at det og startnummer var på plass gikk vi rundt i arrangørteltet og følte litt på stemningen før det bar ned i hotellgarasjen igjen for å preppe skia. Værmeldinga ga varsel om lett snø og motvind og rent tørrvoks-føre.

Etter prepping av ski var ferdig gikk det over i de fysiske forberedelsene. Middagen, som denne gangen måtte tas utenfor hotellet pga ombygging som var gjort, ble kinesisk wok og dermed var pasta bytta ut med ris. Gode karbohydrater det også. Så var det bare å komme seg på hotellrommet for å gjøre klart alt og komme seg tidlig i seng. Jeg følte jeg hadde kontroll, og med litt sovemedisin ble dagen avsluttet før halv ni.

02:50 gikk alarmen. Det var bare å få på seg alt av klær og få med seg utstyr ned til frokosten. Den gikk som vanlig ned på høykant før vi tok beina fatt til bussen. Så var det bare å sette seg på og forsøke å slappe av på vei til start i Sälen. Da vi kom fram var køen allerede lang utenfor startledene. Det gjorde at jeg fikk skia plassert omtrent midt i ledet mitt, noe som i og for seg var greit. Jeg var litt usikker på om jeg egentlig hadde noe å gjøre så langt fram, og den usikkerheten hadde blitt forsterket da jeg så at tidligere lagkamerat fra innebandyen, Raymond, sto i samme køen. Han har alltid vært langt foran meg i Birken, men aldri gått Vasaloppet før.

Fram mot start gikk tiden til å fylle på og tømme kroppen, sjekke de siste smøretipsene og etter å ha fått de, justere med et tynt lag VR50 oppå alle lagene som var der fra før. Det snødde lett og det var fortsatt lenge til start, så sjansen for trikkeskinner ble mindre etter hvert som tiden gikk.

Klar for 90 km

Startskuddet gikk og det var bare å hive seg på stavene. Jeg merket fort at jeg hadde smurt for tjukke lag og alle rundt meg gled fra meg i den slake bakken ut fra start. Selv om jeg staket det jeg var kar om så satt folk i hockey og gled fra meg. Da surret det en del negative tanker i hodet. Skal det bli sånn i 90 km?!?! Det ble de heldigvis ikke. Jeg tapte plasser fram til andre matstasjon på Mångsbodarna, men da hadde jeg slitt bort nok smøring så jeg hadde gli på linje med de rundt meg. 
Sporene var det derimot ikke mye å skryte av. Snøværet hadde gjort sitt, og jo lenger vi kom desto færre spor ble benyttet. Rett som det var stoppet det helt opp, men gikk man ut til siden for å gå i et annet spor, tapte man krefter uten å klare å komme seg noe særlig fram. Etter hvert ble det klart at veldig mange staket, frivillig eller pga dårlig feste, og i små motbakker gikk det veldig tregt. Når det så skulles settes utfor igjen etter å ha nådd toppen, lå vi så tett at vi i enden av bakken måtte ploge eller gå ut av sporet for å ikke felle hverandre. Taktikken ble å ikke bruke for mye krefter i motbakkene, og heller kunne skli inn igjen det tapte nedover og utnytte farten lenger utover flatene.

Rett før Evertsberg kom de første fysiske «plagene». En merkelig blanding av å ha vondt, men samtidig ingen følelse, i tærne på venstre fot gjorde fraspark ubehagelig. Heldigvis ble det ikke mye verre utover i loppet. Venstre linse falt av øyet ikke lenge etter, men ga ingen problemer ettersom det nå kun var ett spor, og fokuset hele tiden lå på løperen foran som aldri var mer enn fem meter unna.


Det mentale fokuset lå på Oxberg/Hökberg. Derfra og inn var profilen lettere, noe jeg også hadde trøstet Raymond med som jeg hadde fått en del kilometer sammen med etter hvert. Men det var teorien, og det er mulig det ble sendt noen negative tanker fra Raymond til meg når ha kom så langt. Forholdene hadde gjort at vi fra Everstberg og inn stort sett gikk i ett spor.  Skulle man passere måtte man ut i de mindre oppgåtte sporene med dårligere glid. Da ble det et skikkelig intervalldrag før man måtte legge seg inn igjen å få igjen pusten. Gliden var ikke all verden i hovedsporet heller, og de små kneikene de siste par-tre milene gikk ikke å gli over med farta man hadde med fra nedforbakkene i forkant. Mange hadde også dårlig feste her og hadde med tunge fiskebein malt snøen opp til en 20-30 cm djup sukkermelaktig blanding. Ytterst på siden var det noen steder litt fastere og mulig for oss som hadde igjen litt feste og krefter til å trippe diagonal. Det sparte tid og knappet inn plasseringer.

Ved Eldris, siste matstasjon, kom beskjeden jeg ventet på. En plakat med tidskravet for medalje var satt opp, og jeg lå godt innafor. Det ga den lille ekstra boosten til å fullføre de siste 9 kilometerne inn til mål. Der var planen å dra på på oppløpet, men da var kreftene brukt opp. Jeg klokket inn til 6.37.40 og 1383. plass og medalje for andre gang på rad. Selv om tiden var en snau time dårligere enn i 2017, var plasseringen ca 600 lenger opp på lista, noe som sier det meste om forholdene.



En liten tåre (eller to) pressa seg ut av øyekroken da målstreken ble passert. Et av mine store mål etter hjerneskaden var nådd, og alt annet av konkurranser føles nå oppnåelig etter å ha vært gjennom de 9 milene i Dalerna under såpass vanskelige forhold. Det hadde gått overraskende lett for hodet selv om det hadde vært så slitsomt. Fantastisk deilig å få medaljen og kunne gå de få meterne til hotellrommet og nyte resten av dagen.

Etter å ha kommet hjem har fokuset vært å få ut løpet og bygge meg opp mot Birken. I 2017 var jeg 5 minutter bak merkekravet, i år skal merket bli mitt! Været ser i hvert fall lovende ut for en knallfin tur over fjellet!