08.07.2019

Romeriksåsen på langs

Høsten 2018 åpnet det for påmelding til Romeriksåsen på langs 2019, og noen av løpekompisene informerte ivrig om dette. Gira på muligheten til å få en fellestur igjen, kastet jeg meg inn på nettsiden og meldte meg på. Da jeg så la ut dette på Facebook, kom tilbakemeldingene fra de andre om at i år passet det ikke for dem å være med. Så der satt jeg, påmeldt til et ultraløp, som jeg skulle løpe «helt aleine». Jeg er jo ikke noen ultraløper, jeg er bare dum nok til å bli med på sånt. Løpet i 2018 hadde endt med krampe i begge beina siste 13 km, så det var bare å glede seg.

Nå var altså ventetiden over. En ventetid som stort sett hadde bestått av for korte løpeturer med dårlig følelse i beina, og flere småvondter her og der. Og denne fysiske statusen hadde gjort at hodet sakte, men sikkert hadde innstilt seg på å ta det med ro over åsen og bare bli ferdig med det. Og sånn var det, helt til dagen før. Da våknet konkurranseinstinktet. Jeg kunne ikke tillate meg å bare rusle gjennom, jeg måtte gjøre mitt beste! På utstyrsfronten var drikkebelte i år byttet ut med drikkesekk og ekstra komprimerbare flasker. Ellers så var det meste likt som i 2018, men jeg hadde glemt å ta med kompresjonsleggene. Det irriterte litt, og jeg ble litt spent på om det skulle gjøre at krampene satt inn enda tidligere enn i fjor og at beina skulle bli skrapet opp. Men, ikke mye å få gjort med det.

På startstreken møtte jeg en gammel kjenning fra året på Valdres Folkehøyskole. Han skulle debutere i ultra etter å ha gjennomført 31 km i Ecotrail tidligere i år, og målet var å gjennomføre.

Opp første bakken ut fra Brovoll


Startskuddet gikk og jeg skjønte raskt at jeg sto for litt langt bak. Det var økt til drøye snaue 300 (360 påmeldte) startende i år, så jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle plassere meg i feltet, men jobbet meg rolig framover. Etter hvert kom jeg inn i en liten gruppe som jeg følte holdt stor nok fart, og jeg var til tider litt redd for å måtte slippe eller gå på for mye. Men etter hvert gikk det greiere og jeg passerte et par i gruppa da den begynte å strekke seg ut litt, og da det etter hvert begynte å gå nedover stakk jeg i fra. Like før første drikkestasjon tok jeg igjen en kar og vi holdt følge på grusveien videre langs Råsjøen og litt innover i terrenget igjen. Praten gikk lett i hva som var målet for dagen, tidligere løp og mål for fremtiden. Jeg følte at jeg presset ganske greit, selv om farta ikke var der jeg ønsket den skulle være, noe som bekreftet at den muskulære delen av løpeformen ikke er på topp om dagen. Rett før terrengbiten fikk vi beskjed fra noen tilskuere at vi lå som nummer 20 og 21, noe som var overraskende bra for begge. Mot slutten av terrengbiten måtte samtalepartnere slippe og jeg dro litt i fra. Det var ikke mange meterne før vi var på grus igjen og jeg hørte han rett bak meg hele veien til neste terrengparti.


Der slapp han igjen og jeg tok noen flere plasser. Nå nærmet jeg meg punktet hvor jeg tabba meg ut i 2018. Da var jeg eplekjekk og skulle hoppe over en bom på en vei vi så vidt var innom, noe som resulterte i kramper de siste drøye 13 km, stopp for uttøying og tap av 2 plasser på resultatlista. Heldigvis hadde jeg lært, og løp pent og rolig rundt bommen. Videre gikk det inn i det jeg husket som eviglang smal og kronglete sti, men i år var den delen merkelig fort over. Stien siste mila inn mot mål opplevdes som fin, men krampene kom også i år, så det ble litt/en del gåing og ellers rolig og kontrollert jogg inn mot mål.

Siste meterne mot mål

Kom i mål på overraskende bra tid, 5:06:56, snaue 10 minutter dårligere enn i 2018, men ble nr 13 totalt som var 5 plasseringer bedre enn i fjor. Utrolig deilig å være ferdig også i år og jeg klarte etter noen forsøk å få beina inn i bilen uten krampe og kom meg hjem.
I utgangspunktet var jeg ganske bestemt på at det ikke skulle bli noe nytt løp på meg i 2020, men hodet har snudd. Nå er lysta og motivasjonen der til å klare å fullføre uten kramper, og gjerne kappe ned litt på tida og kanskje bli topp 10.

Glad for å være i mål


Romeriksåsen på langs, takk for i år. Vi ses kanskje i 2020