Fra himmel til helvete

Årets siste konkurransehelg sto for tur, og Furusjøen Rundt på lørdag og Drammen Halvmaraton på søndag var på planen. Drammen Halvmaraton var plukket ut med ett mål for øye, og kvalifisere meg til New York City Marathon 2020 for å kunne slippe unna med å kjøpe startnummer og ordne alt annet i privat regi. Alternativet er å kjøpe pakker fra turoperatører som skal tjene gode penger. Furusjøen Rundt prøver jeg å få plass til i kalenderen så ofte som mulig, så selv om det ikke var noen ideell oppvarming til Drammen dagen etter, så trumfer den det meste nå. Om med tanke på hva jeg risikerte, så sier det litt!

Jeg dro opp på hytta fredags kveld for at det ikke skulle bli for mye stress på lørdagen. Litt nervøsitet var på plass som vanlig på morgenen på konkurransedager, men frokosten gikk ned på normalt vis og jeg fikk litt tid til å slappe av før vi tok den lille kjøreturen til Rondablikk hvor «Eventyret i Rondane» starter. Mamma og storebror var med som heiagjeng og materialforvalter.

Etter å ha hentet startnummer, som inneholdt en liten overraskelse i form av Rondaståk-lue som takk for fotografering under EM i terrengsykling i sommer, litt oppvarming og væskeinntak var det på tide å komme seg til startstreken. Da hørte jeg noen rope «Hei Trygve», og ble litt overrasket over å se hvem det var. To av mine nærmeste naboer var tilfeldigvis til stede for en liten helg på fjellet og ønsket meg lykke til.

Ut fra start

Så gikk startskuddet. Jeg visste at jeg ville være høyt oppe på resultatlisten i dette løpet så jeg hadde plassert meg langt framme, og kom med i en gruppe på 6-7 mann ut fra start. Jeg hadde ingen forhåpninger eller tro om å være med å kjempe i teten hele veien, men så lenge det gikk i et ok tempo hang jeg med. Jeg ga noen små luker som jeg hentet inn igjen litt avhengig av terreng og vind. Den første delen av løpet går på fine grusveier med Rondane som fristelse i synsfeltet. Jeg hang greit med i gruppa til det ble litt rot opp bakken mot Hovde, der ble det en liten luke som jeg ikke ville bruke krefter på å tette i frykt for å gå på en smell i dette løpet og i tillegg ødelegge for Drammen dagen etter. Ned fra Hovde gikk løypa videre til første drikkepost og så videre over elva Frya og inn på sti på nordsiden av Furusjøen. Nå hadde jeg kommet i et lite vakuum med tetgruppa på 5 løpere ca 50 meter foran meg og en litt mindre luke tilbake til nærmeste forfølger. Men jeg lå på 6. plass, 3 plasser bedre enn forrige gang jeg løp i 2016 og med en god følelse av å være best i klassen. Fokuset ble derfor å holde øyekontakt med de foran meg å la beina gå jevnt hardt.

Det gikk bra, og ved andre drikkepost ved Pungen (ingen kommentar…) hadde jeg fått en større luke bakover. Nå bar det ut på fin grusvei igjen i lettkuperte omgivelser de neste kilometerne. Jeg er godt kjent på runden og visste at det er en hard avslutning på løpet, så jeg forsøkte å ha fokus på å ikke brenne alt krutt i bakkene før Elgsvika. Det funket greit og jeg fikk jevn flyt på stien i Vassmillom. Ute på grusvei igjen var siste drikkepost og på tide å begynne å psyke seg opp til bakken, snaue 1,5 km med drøye 5% stigning i snitt. Var heldig g fikk litt ekstra motivasjon av naboene som hadde forflyttet seg hit for å heie, men bakken er seig uansett. Håpet om at løperen foran meg skulle gå på en smell var der, men det skjedde ikke. Vel oppe skjønte jeg at 6. plassen var sikker og at jeg lå godt an til ny pers. Jeg kom i mål på tiden 1:14:15, snaue 2 minutter bedre enn i 2016 og til klasseseier i M35, min første i dette løpet. Godt fornøyd, og ekstra gøy å være en av de første til å motta Furusjøen Rundt sin nye medalje!

Godt sliten på toppen av Haugsætra/Varden

Fikk i meg næring i alle former da Furusjøen Rundt stilte med blant annet YT-produkter, kjeks og tomatsuppe med makaroni etter målgang, og snudde fokuset til Drammen Halvmaraton mens jeg gikk og jogget lett tilbake til hytta.

DRAMMEN HALVMARATON

Så var søndagen her, og alt fokus rettet mot Drammen. Jeg hadde som nevnt meldt meg på Drammen Halvmaraton i håp om å kvalifisere meg til New York City Marathon 2020, men var spent på hvordan det ville gå med Furusjøen Rundt i beina fra dagen før og mye tid til å stivne i bilen hjem fra hytta og ut til Drammen. Da jeg kom fram og fikk parkert, merket jeg at kroppen var stiv i det jeg skulle gå ut av bilen. Spesielt ryggen var sår, men litt god oppvarming håpet og trodde jeg skulle løse det problemet. Og det viste seg å stemme, og jeg var klar da startskuddet gikk 12:10.

Planen var å løpe hardt på første runden, godt under 40 minutter på mila, og så prøve å holde farta så lenge jeg orket på andre runden. Egentlig stikk i strid med teorier rundt negativ splitt, men mentalt mente jeg at dette var bedre i dag. Kravet for å kunne kvalifisere meg til NYCM var 1:25, noe som var godt under persen min fra 2012, men som jeg likevel trodde jeg hadde inne, usikkerheten lå i hvor mye Furusjøen Rundt satt i beina, og Birken og Dragsjøen Rundt fra helga før.

Jeg kom godt ut fra start og fant etter hvert en veldig god gruppe å ligge i. Farten lå på +/- 3:50 min/km noe som var akkurat etter planen. Og det føltes greit. Beina var slitne fra dagen før, men med en snill løypeprofil på fast underlag gikk det jevnt unna. Noen små krafttak måtte til i de få motbakkene som var, men jeg fokuserte på å la beina rulle fint i nedoverbakkene så tok jeg meg inn igjen. Ved runding 10 km passerte jeg på 37:53 og alt gikk etter planen, første delmål var nådd og nå var det bare å holde det i gang så lenge jeg orket. 

Ca  500 meter etter start

Forsøkte å psyke meg opp med å tenke at for hver km jeg klarte under 4 minutter, kunne jeg tåle mer på de siste kilometerne. Det ble ofte titting på klokka, men den ga meg positive tilbakemeldinger hele tiden. Etter drøye 13 km måtte jeg gi fra meg en liten luke til han jeg hadde løpt bak nesten hele veien. Det ble ikke mange meterne, men jeg var redd for å gå på en skikkelig smell ved å forsøke å tette luka. Det kom også opp en ny gruppe som jeg klarte å holde meg innenfor 10 meter av de neste 4-5 kilometerne.

Siste 2-3 km ble som forventet tunge og over Bybrua siste gang var beina sure. Men det gikk naturlignok nedover mot Bragernes Torg fra midten av brua og jeg fikk henta meg inn såpass at jeg klarte å holde noenlunde jevn flyt videre inn på flatene. Jeg ble passert av en løper jeg hadde vært bak og foran litt om hverandre gjennom løpet, men på oppløpet fant jeg litt ekstra krefter og fikk spurtet fra han inn mot mål.

Jeg klokket inn til 1:20:46 og var strålende fornøyd, eller i himmelen om du vil. Jeg hadde knust kravet for NYCM med over 4 minutter, og pers med nesten 8! Jeg hadde gjort jobben og klart det uten å droppe Furusjøen Rundt.

Starten på mitt opphold i himmelen

Så….. Da jeg kom hjem og sendte Kondis en mail om å få bekreftelsen jeg trengte til NYCM-søknaden om at distansen var en godkjent halvmaraton fikk jeg den dårlige nyheten. Arrangøren hadde gjort en feil. De hadde tatt utgangspunkt i feil kryss da de satt vendingen i Strandveien før runding 10 km og på andre runden rett før mål. Dermed ble rundene 100-120 meter for korte og distansen ikke godkjent!

Helvete!!!!

Romeriksåsen på langs

Høsten 2018 åpnet det for påmelding til Romeriksåsen på langs 2019, og noen av løpekompisene informerte ivrig om dette. Gira på muligheten til å få en fellestur igjen, kastet jeg meg inn på nettsiden og meldte meg på. Da jeg så la ut dette på Facebook, kom tilbakemeldingene fra de andre om at i år passet det ikke for dem å være med. Så der satt jeg, påmeldt til et ultraløp, som jeg skulle løpe «helt aleine». Jeg er jo ikke noen ultraløper, jeg er bare dum nok til å bli med på sånt. Løpet i 2018 hadde endt med krampe i begge beina siste 13 km, så det var bare å glede seg.

Nå var altså ventetiden over. En ventetid som stort sett hadde bestått av for korte løpeturer med dårlig følelse i beina, og flere småvondter her og der. Og denne fysiske statusen hadde gjort at hodet sakte, men sikkert hadde innstilt seg på å ta det med ro over åsen og bare bli ferdig med det. Og sånn var det, helt til dagen før. Da våknet konkurranseinstinktet. Jeg kunne ikke tillate meg å bare rusle gjennom, jeg måtte gjøre mitt beste! På utstyrsfronten var drikkebelte i år byttet ut med drikkesekk og ekstra komprimerbare flasker. Ellers så var det meste likt som i 2018, men jeg hadde glemt å ta med kompresjonsleggene. Det irriterte litt, og jeg ble litt spent på om det skulle gjøre at krampene satt inn enda tidligere enn i fjor og at beina skulle bli skrapet opp. Men, ikke mye å få gjort med det.

På startstreken møtte jeg en gammel kjenning fra året på Valdres Folkehøyskole. Han skulle debutere i ultra etter å ha gjennomført 31 km i Ecotrail tidligere i år, og målet var å gjennomføre.

Opp første bakken ut fra Brovoll

Startskuddet gikk og jeg skjønte raskt at jeg sto for litt langt bak. Det var økt til drøye snaue 300 (360 påmeldte) startende i år, så jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle plassere meg i feltet, men jobbet meg rolig framover. Etter hvert kom jeg inn i en liten gruppe som jeg følte holdt stor nok fart, og jeg var til tider litt redd for å måtte slippe eller gå på for mye. Men etter hvert gikk det greiere og jeg passerte et par i gruppa da den begynte å strekke seg ut litt, og da det etter hvert begynte å gå nedover stakk jeg i fra. Like før første drikkestasjon tok jeg igjen en kar og vi holdt følge på grusveien videre langs Råsjøen og litt innover i terrenget igjen. Praten gikk lett i hva som var målet for dagen, tidligere løp og mål for fremtiden. Jeg følte at jeg presset ganske greit, selv om farta ikke var der jeg ønsket den skulle være, noe som bekreftet at den muskulære delen av løpeformen ikke er på topp om dagen. Rett før terrengbiten fikk vi beskjed fra noen tilskuere at vi lå som nummer 20 og 21, noe som var overraskende bra for begge. Mot slutten av terrengbiten måtte samtalepartnere slippe og jeg dro litt i fra. Det var ikke mange meterne før vi var på grus igjen og jeg hørte han rett bak meg hele veien til neste terrengparti.

Der slapp han igjen og jeg tok noen flere plasser. Nå nærmet jeg meg punktet hvor jeg tabba meg ut i 2018. Da var jeg eplekjekk og skulle hoppe over en bom på en vei vi så vidt var innom, noe som resulterte i kramper de siste drøye 13 km, stopp for uttøying og tap av 2 plasser på resultatlista. Heldigvis hadde jeg lært, og løp pent og rolig rundt bommen. Videre gikk det inn i det jeg husket som eviglang smal og kronglete sti, men i år var den delen merkelig fort over. Stien siste mila inn mot mål opplevdes som fin, men krampene kom også i år, så det ble litt/en del gåing og ellers rolig og kontrollert jogg inn mot mål.

Siste meterne mot mål

Kom i mål på overraskende bra tid, 5:06:56, snaue 10 minutter dårligere enn i 2018, men ble nr 13 totalt som var 5 plasseringer bedre enn i fjor. Utrolig deilig å være ferdig også i år og jeg klarte etter noen forsøk å få beina inn i bilen uten krampe og kom meg hjem.

I utgangspunktet var jeg ganske bestemt på at det ikke skulle bli noe nytt løp på meg i 2020, men hodet har snudd. Nå er lysta og motivasjonen der til å klare å fullføre uten kramper, og gjerne kappe ned litt på tida og kanskje bli topp 10.

Glad for å være i mål

Romeriksåsen på langs, takk for i år. Vi ses kanskje i 2020

Resultater Vasaloppet 2019

Vegard 5:38:28   424 (medalje)
Trygve 6:37:40   1382 (medalje)
Tomas 6:38:49    1409 (medalje)
Bendik 6:42:02   1479 (medalje)
Fredrik 6:56:58   1957 (medalje)
Øystein 7:21:20   2716
Peder 8:29:02      5428
Marius 8:35:38    5711

Antall påmeldte: 15800
Antall fullførte: 12514

Vasaloppet 2019

Så var dagen her. Ventetiden var over. Et av de store målene, om ikke det største, etter sykdommen ventet.  90 km fysisk og mental utfordring sto for døren i svenske skoger, sammen med snaue 16000 andre.

Tradisjonen tro dro vi til målbyen Mora lørdag, dagen før loppet. Hyggelig prat med fast reisepartner Marius på veien og stopp på de faste stedene gjorde sitt for å holde nervene i sjakk før ankomst Mora. Innsjekk hos Bolle (hotellsjef) på Hotel Siljan før vi gikk for å hente startnummer. Jeg hadde et lite håp om å få seedet meg opp fra VL4 til VL3 med min tid fra Furusjøen Rundt. For en regelrytter hadde jeg brukt 6,6 sekunder for mye til det, men mannen bak disken var i godt humør og godkjente det uten diskusjon. Etter at det og startnummer var på plass gikk vi rundt i arrangørteltet og følte litt på stemningen før det bar ned i hotellgarasjen igjen for å preppe skia. Værmeldinga ga varsel om lett snø og motvind og rent tørrvoks-føre.

Etter prepping av ski var ferdig gikk det over i de fysiske forberedelsene. Middagen, som denne gangen måtte tas utenfor hotellet pga ombygging som var gjort, ble kinesisk wok og dermed var pasta bytta ut med ris. Gode karbohydrater det også. Så var det bare å komme seg på hotellrommet for å gjøre klart alt og komme seg tidlig i seng. Jeg følte jeg hadde kontroll, og med litt sovemedisin ble dagen avsluttet før halv ni.

02:50 gikk alarmen. Det var bare å få på seg alt av klær og få med seg utstyr ned til frokosten. Den gikk som vanlig ned på høykant før vi tok beina fatt til bussen. Så var det bare å sette seg på og forsøke å slappe av på vei til start i Sälen. Da vi kom fram var køen allerede lang utenfor startledene. Det gjorde at jeg fikk skia plassert omtrent midt i ledet mitt, noe som i og for seg var greit. Jeg var litt usikker på om jeg egentlig hadde noe å gjøre så langt fram, og den usikkerheten hadde blitt forsterket da jeg så at tidligere lagkamerat fra innebandyen, Raymond, sto i samme køen. Han har alltid vært langt foran meg i Birken, men aldri gått Vasaloppet før.

Fram mot start gikk tiden til å fylle på og tømme kroppen, sjekke de siste smøretipsene og etter å ha fått de, justere med et tynt lag VR50 oppå alle lagene som var der fra før. Det snødde lett og det var fortsatt lenge til start, så sjansen for trikkeskinner ble mindre etter hvert som tiden gikk.

Klar for 90 km

Startskuddet gikk og det var bare å hive seg på stavene. Jeg merket fort at jeg hadde smurt for tjukke lag og alle rundt meg gled fra meg i den slake bakken ut fra start. Selv om jeg staket det jeg var kar om så satt folk i hockey og gled fra meg. Da surret det en del negative tanker i hodet. Skal det bli sånn i 90 km?!?! Det ble de heldigvis ikke. Jeg tapte plasser fram til andre matstasjon på Mångsbodarna, men da hadde jeg slitt bort nok smøring så jeg hadde gli på linje med de rundt meg. 

Sporene var det derimot ikke mye å skryte av. Snøværet hadde gjort sitt, og jo lenger vi kom desto færre spor ble benyttet. Rett som det var stoppet det helt opp, men gikk man ut til siden for å gå i et annet spor, tapte man krefter uten å klare å komme seg noe særlig fram. Etter hvert ble det klart at veldig mange staket, frivillig eller pga dårlig feste, og i små motbakker gikk det veldig tregt. Når det så skulles settes utfor igjen etter å ha nådd toppen, lå vi så tett at vi i enden av bakken måtte ploge eller gå ut av sporet for å ikke felle hverandre. Taktikken ble å ikke bruke for mye krefter i motbakkene, og heller kunne skli inn igjen det tapte nedover og utnytte farten lenger utover flatene.

Rett før Evertsberg kom de første fysiske «plagene». En merkelig blanding av å ha vondt, men samtidig ingen følelse, i tærne på venstre fot gjorde fraspark ubehagelig. Heldigvis ble det ikke mye verre utover i loppet. Venstre linse falt av øyet ikke lenge etter, men ga ingen problemer ettersom det nå kun var ett spor, og fokuset hele tiden lå på løperen foran som aldri var mer enn fem meter unna.

Det mentale fokuset lå på Oxberg/Hökberg. Derfra og inn var profilen lettere, noe jeg også hadde trøstet Raymond med som jeg hadde fått en del kilometer sammen med etter hvert. Men det var teorien, og det er mulig det ble sendt noen negative tanker fra Raymond til meg når ha kom så langt. Forholdene hadde gjort at vi fra Everstberg og inn stort sett gikk i ett spor.  Skulle man passere måtte man ut i de mindre oppgåtte sporene med dårligere glid. Da ble det et skikkelig intervalldrag før man måtte legge seg inn igjen å få igjen pusten. Gliden var ikke all verden i hovedsporet heller, og de små kneikene de siste par-tre milene gikk ikke å gli over med farta man hadde med fra nedforbakkene i forkant. Mange hadde også dårlig feste her og hadde med tunge fiskebein malt snøen opp til en 20-30 cm djup sukkermelaktig blanding. Ytterst på siden var det noen steder litt fastere og mulig for oss som hadde igjen litt feste og krefter til å trippe diagonal. Det sparte tid og knappet inn plasseringer.

Ved Eldris, siste matstasjon, kom beskjeden jeg ventet på. En plakat med tidskravet for medalje var satt opp, og jeg lå godt innafor. Det ga den lille ekstra boosten til å fullføre de siste 9 kilometerne inn til mål. Der var planen å dra på på oppløpet, men da var kreftene brukt opp. Jeg klokket inn til 6.37.40 og 1383. plass og medalje for andre gang på rad. Selv om tiden var en snau time dårligere enn i 2017, var plasseringen ca 600 lenger opp på lista, noe som sier det meste om forholdene.

En liten tåre (eller to) pressa seg ut av øyekroken da målstreken ble passert. Et av mine store mål etter hjerneskaden var nådd, og alt annet av konkurranser føles nå oppnåelig etter å ha vært gjennom de 9 milene i Dalerna under såpass vanskelige forhold. Det hadde gått overraskende lett for hodet selv om det hadde vært så slitsomt. Fantastisk deilig å få medaljen og kunne gå de få meterne til hotellrommet og nyte resten av dagen.

Etter å ha kommet hjem har fokuset vært å få ut løpet og bygge meg opp mot Birken. I 2017 var jeg 5 minutter bak merkekravet, i år skal merket bli mitt! Været ser i hvert fall lovende ut for en knallfin tur over fjellet!

8 Vasastakere på start i Sälen

Åtte forventningsfulle Vasastakere stiller til start på søndag. Det er som vanlig stort sprik i treningsgrunnlag og ambisjoner. Det er meldt opp mot ti cm snø på søndag, og vi ønsker derfor oss selv lykke til med 90 km i de svenske skoger.

Vasastakerne stiller med følgende:

Pulje 2: Vegard

Pulje 3: Bendik og Thomas

Pulje 4: Trygve, Fredrik og Øystein

Pulje 6: Marius

Pulje 7: Peder

Combacket

Med den overskriften så forventes det vel å høre om en tidligere helt som har vært borte en god stund for så å være tilbake med hele verdens øyne rettet mot seg. Men at det var tilfellet da jeg sto på startstreken og var klar for årets Furusjøen Rundt renn blir nok å tøye strikken ganske langt. Men for meg personlig så var det stort å være tilbake nesten på dagen ett og et halvt år etter at jeg fikk et potensielt dødelig virusangrep på hjernen. Og ironisk nok, så var det ikke mange stavtakene unna der den skiten startet heller.

Rent fysisk, hvis man kun tenker på kondisjon og muskulær kapasitet, var jeg sikker på at jeg skulle klare å gjennomføre, det store usikkerhetsmomentet var hodet. Det er rett og slett ikke som det en gang var, og fatigue/hjernetrøtthet gir noen utfordringer. Spesielt når det ikke blir nok søvn, noe som preget de siste dagene før rennet. Målet var å gjennomføre, få en erfaring med kroppen før Vasaloppet, og helst fullføre de 45 kilometerne på under 3 timer. 

Startskuddet gikk og bryteren ble skrudd på. En intern kamp i hodet mellom å gå raskest mulig og å gå fornuftig kom fort i gang. Heldigvis er det en snill start på traséen med flater og nedover de første kilometerne. Kroppen føltes bra og jeg klarte å ikke stresse unødvendig selv om flere gled forbi og fra meg. Etter at det ble litt mer småkupert fikk jeg erfare at stakingen gikk bedre enn forventet og jeg ble ikke lenger gått i fra. Jeg vekslet på å gå foran og bak noen av de samme løperne avhengig av hvordan terrenget var, og begynte å ta innpå noen smågrupper som lå med motiverende avstand foran.

Ved andre drikkestasjon etter ca 14 km var den verste stigningen og utforkjøringen i første del av rennet unnagjort. Jeg følte meg grei og klarte å holde stakingen i gang i store deler av de neste 17 km. En liten periode av denne strekningen spilte ikke hodet helt på lag og jeg merket at søvnbehovet ikke var dekket. Tankene begynte å gå til Vasaloppet og Birken hvor dagen starter mye tidligere, og fikk mine tvil om at det vil være mulig. Men den lettere siste delen av denne strekningen renset hodet igjen og fikk tilbake en positiv innstilling.

Etter 3 mil starter det andre og siste skikkelige partiet med stigning. Noen nedoverbakker gir noen pauser, men jevnt over er det 8-10 km med stigning. Her var jeg forberedt på at det kom til å gå tungt da det var det jeg husket fra forrige gang jeg gikk dette rennet. Men toppen kom overraskende fort. Positivt var det også å merke at jeg hadde disponert bedre enn de rundt meg og begynte å plukke plasser. På vei ned fra den siste toppen ble fokuset skrudd over på å gjøre det best mulig. Jeg holdt stakingen i gang kun avbrutt av noen raske klyv i de bratteste småkneikene. Til slutt kom jeg i mål på 2:40:06,6. Det holdt til 5 plass i klassen, som for øvrig ble vunnet av kompis og nesbu Tor Arne Haraldsen, og 109, plass totalt. Skulle stilt i dameklassen, da hadde det blitt pallen!

Tiden min var ikke mer enn drøye minuttet dårligere enn i 2017 da jeg sist gikk Vasaloppet, og tatt i betraktning at årets vinnertid var et par minutter mer enn den gang, og at plasseringen min var bedre nå, så er troen styrket på at jeg skal fullføre Vasa’n på fornuftig måte i år også. Anbefaler flere stakere å gå rennet, da det er sammenlignbar løypeprofil, godkjent seedingrenn og i fine omgivelser. Ikke uten grunn at de kaller det Eventyret i Rondane!

Staka på!

Trygve

Ut fra start med rød skidress og blå Vasastaker-lue til høyre i bildet

Rapport fra Vindfjelløpet 2019

Vegard har sendt oss denne statusrapporten fra Vindfjelløpet:

Noen er tydeligvis hardere rammet av 40-årskrisen enn andre. Vegard sto igjen som eneste Vasastaker på startstreken i den 73. utgaven av turrennet Vindfjelløpet, som arrangeres av Svarstad IL. Rennet er 41 km langt, går i vekslende terreng (til sammen litt over 600 høydemeter) i fin natur i Vindfjellene. Starten er på Viddaseter i Telemark. Løypa går en tur innom Buskerud før målgang i Vestfold på Borgen Skistadion.

Grunnet usikre kjøreforhold var vekkerklokka var satt på kl. 05.00. Etter to timer kjøring ble bilen parkert i Svarstad hvor startnummeret ble hentet på rennkontoret. Detter gikk turen videre i 45 minutter med arrangørens buss til startområdet på Viddaseter. Her var det hektisk aktivitet med smøring. Ekstra nervøse var nok majoriteten som skulle gå med feste. Sludd, snø og +1 grad skaper aktivitet. Selv hadde jeg for første gang valgt å gå et skirenn på blanke ski, noe jeg i ettertid ser at neppe var rasjonelt.

20 minutter til start og tiden var kommet for at ta frem hanskene som lå ferdig oppvarmet i lommen på overtrekkjakka. Da oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg hadde tatt med to venstre hansker! Skulle jeg gå med to venstre hansker, uten hansker eller med Selbuvottene som mamma har strikket? Ingen av delene fristet. Etter 5-10 min desperat søkeaktivitet fikk jeg til slutt låne et par slags arbeidshansker av en snill funksjonær.

Klokken var blitt 08 - starten gikk! For første gang i en elitepulje for min del! To, tre timer kontrollert smerte ventet. De første to milene gikk i småkupert terreng. Jeg merket fort at det kostet mye å stake opp småbakkene i det tempoet feltet holdt. I tillegg viste det seg relativt raskt at Cold ski, som jeg har, ikke var spesielt bra egnet på det våte føret selv om skiene var rillet. Nærmest alle gled fra meg i utforkjøringene på tross av at jeg gikk uten feste, noe som var frustrerende.

Etter 22 km var det klart for 4 km sammenhengende motbakke med rundt 200 høydemeter. Dessverre hadde de første to milene bestått av litt mer enn kontrollert smerte for min del. Jeg var derfor rimelig lang i stakearmene, og snublet nærmest i egen tunge da jeg passerte løypas høyeste punkt (570 moh) på Jomfruvann etter 26 km. Herifra til mål var det heldigvis for det meste nedover. Ulempen var at føret blitt enda våtere og skiene sugde mer enn tidligere. Selv om jeg staket i utforkjøringene skled stadig løpere forbi meg. Siste km før mål på Borgen skiarena lignet mer på alpint enn langrenn. Her var det kun fokus på å holde seg på beina og den dårlige gliden ble endelig glemt.

Jeg kom i mål på 2.14.42, noe som var 45. plass og +18:21 bak vinner av rennet. I klassen holdt dette til 5. plass +11:11 bak vinneren. Masse rom for forbedringer, selv om jeg var fornøyd med egen innsats.

Egenlæring fra dagen:

Ikke en gang vurder å starte Vasaloppet på blanke ski – skal ikke undervurdere effekten av litt avveksling i teknikk.

Blir det varmt på Vasaloppet skal jeg garantert koste på meg en slip tilpasset føret.

Spar litt mer på kreftene – lærer tydeligvis aldri.

Ikke ta med bare venstre-hansker.

Rapport fra Hodelyktrennet 2019

Vegard har sendt oss en liten rapport fra Hodelyktrennet 2019 i Nordåsen i går: 

Onsdag kveld deltok Vegard som eneste Vasastaker på det tradisjonsrike Hodelyktsrennet i Nordåsen i Nannestad. Det var en fin ramme rundt rennet. Med 10 cm nysnø tidligere på dagen, 8 kuldegrader ved start og klarvær var alt duket for en fin, men hard gjennomkjøring før Vasaloppet. Rennet er 22 km med til sammen ca 400 høydemeter. Med andre ord som en sprint å regne for en Vasastaker. 

Startfeltet for lang løype på besto av omtrent 50 løpere fra 17 år og oppover. Jeg var litt sen til start og kom derfor litt langt bak i feltet ut fra starten. Dette preget første halvdel av rennet for min del. Jeg valgte å holde min plass i «køen» opp de første 8 km til Dalsetra siden det var tungt å gå forbi utenfor sporet på de løse forholdene. Det gikk litt i rykk og napp siden et par løpere hadde valgt å gå på blanke ski. 

Før neste stigning til Kjønstadsetra hadde jeg kommet meg forbi et par av stakerne som gikk på blanke ski, og fikk derfor en vesentlig jevnere marsj mot løypas høyeste punkt på Kjønstadsetra hvor drikkestasjonen var plassert. Da et par av løperne i 6-mannstoget tok seg tid til drikke her benyttet jeg muligheten til å gjøre et rykk da det gjensto omtrent 10 km i vesentlig lettere terreng med mye staking og utfor. På slettene mot Vikkelihytta fikk jeg en luke til de 5 andre. Jeg klarte å ta igjen ytterligere et par løperede siste kilometerne før mål, selv om jeg måtte se meg spurtslått av de samme to løperne da tricepsene var fulle av syre da jeg kom inn på stadion.

Utrolig morsomt delta på et så fint renn. All honnør til Bjerke IL for et prikkfritt arrangement. 

Når det gjelder resultater ser det ut som om jeg ble nr. 4 av 14 i klassen og nummer 10 totalt. 

Neste renn på programmet for min del er Stenfjellrunden nordøst for Hamar, som går 2. februar. Gleder meg.

Sju Vasastakere på start i Sälen

De sju Vasastakerne fordeler seg på følgende puljer:

Pulje 3: Vegard Mortensen, Tomas Bonkerud

Pulje 4: Fredrik Ramm

Pulje 5: Bendik Sagsveen, Øystein Moen

Pulje 6: Terje Mollestad

Pulje 8: Marius Gigernes

Vi ønsker de masse lykke til med ni mil i de svenske skoger.

Råskinnet 2017

Tre Vasastakere stilte til start på Råskinnet lørdag 6. mai. Det var strålende vær og 23 grader. Mer enn varmt nok for 9 slitsomme kilometer gjørmeløp ved Sognsvann. Startnummer var hentet ut fredag kveld. Vi var på Sognsvann drøye tre kvarter før start og fant så vidt parkeringsplass. Deretter var det tid for litt oppvarming før start.

2500 store og små som deltok på de ulike løpene Råskinnet, Råtassen og Knøttetassen, en liten nedgang fra året før da det var en kald opplevelse. Selv om det var varmt i været hadde arrangøren Ready definitivt klart å legge løypa der hvor det var mest gjørme. Løpet inneholdt forsering av vann, mye gjørme og ulendt terreng med myr, steiner, røtter og bratte skråninger opp og ned. I tillegg litt smal sti og noen få hundre meter med grusvei. Løypa var på ca 8,3 km ifølge GPS-klokka.

Øystein fikk startnummer til Råskinnet som 40-års gave av Vegard og gaven falt absolutt i smak. Alle tre stakerne var godt fornøyd med gjennomføringen. Jessheim-banden har trent veldig bra, mens for min egen del var treningsgrunnlaget beskjedent. 
Her er tidene:

Vegard            56:45
Øystein           1.01.59
Peder              1.11.57

Vi var enige om at Råskinnet absolutt fristet til gjentakelse. Morsomt og slitsomt!

Se reportasje på TV2 om Råskinnet 2017