Den store Styrkeprøven 2013

Vi har fått inn følgende stemningsrapport fra Magnus Heck Eide som syklet Trondheim-Oslo forrige helg.

Etter Vasaloppet begynte jeg treningen mot årets mål nr 2; Den store Styrkeprøven. De foregående årene har jeg syklet Lillehammer- Oslo med Vallhall Sykkelteam. I år ønsket jeg en større utfordring, og da Vallhall ikke stiller lag på Styrkeprøven valgte jeg å sykle med Sportsklubben Rye og deres 16 times lag.

Siden påske har jeg, i tillegg til egentrening, trent tre dager i uken med Rye 16. Treningen med Rye 16 har bestått av to-tre timers turer ilagt intervalldrag på tirsdag og torsdag, og langtur (12-15 mil) søndag.  Som en del av oppkjøringen til Styrkeprøven hadde jeg syklet Enebakk rundt (9 mil), Randsfjorden rundt (15 mil) og Mjøsa rundt (26 mil) med Rye16.  

Før start i Trondheim følte jeg at treningsgrunnlaget på 300 mil var nok, men jeg var spent på hvordan jeg ville takle 16 timer på sykkelen. Den største bekymringen før start i Trondheim var hva og hvor mye jeg skulle spise. Under Mjøsa rundt spiste jeg alt for lite og gikk tom etter 23 mil, og klarte så vidt og følge laget inn. Jeg testet en del løsninger og landet på at brødskiver, Boassons riskaker og Nutridrink måltidserstatning, samt litt ulike sjokolader ville være det ideelle for meg. På hver av lagets matstasjoner (Oppdal, Otta, Hafjell og Minnesund) fylte jeg lommene med 800gr med næring, totalt over 3 kg mat (noe som i ettertid viste seg å være altfor mye).

 

Noe av fordelen ved å bli med i en klubb/lag med erfaring i Styrkeprøven er at de har et opplegg som funker. På Rye 16 var alt på stell. Og under Styrkeprøven hadde vi et støtteapparat på tre biler; en teknisk-, (med mekaniker og Facebook-skribent) og to biler med lagets matkasser. 

Hele uken før Styrkeprøven ble yr.no sjekket jevnlig, og dessverre viste prognosen ikke tegn til sol og medvind. Heldigvis begynte selve rittdagen med oppholdsvær og lett medvind, men da vi begynte klatringen mot Oppdal kom regnet. Frem til første matstasjon på Oppdal følte jeg meg relativt pigg, men våt. Min første psykiske down periode hadde jeg i regnværet over Dovre. Vi hadde da syklet rundt 5 timer og jeg begynte å grøsse over muligheten for enda 12 timer på sykkelen. Heldigvis gikk det over når vi for alvor fikk opp farten i rulla på nedstigningen fra Dovre mot 2. matstasjon på Otta. 

Da vi forlot matstasjon nr 2 var jeg ved godt mot med tanke på egen kropp og hvordan været så ut mot sør. Dessverre tok jeg feil… Ved Frya møtte vi en vegg av motvind. Da besluttet lagets kapteiner at vi måtte gi opp rekordtiden vil lå an til, og heller fokusere på å få med flest mulig til mål. Nedover hele Gudbrandsdalen og langs Mjøsa merket laget at vinden gjorde det tøft, og jeg tror vi alle var glade for beslutningen om å gi opp tanken om en rekord. Da vi kom til siste matstajonen var jeg mentalt langt nede. Men da jeg så at lagets støtteapparat servere vafler og sjokolade, ble alt negativt glemt og jeg fikk ny glød. 

Fra siste matastasjon og inn er det enkelt terreng frem til Frogner, hvor en lang og hard stigning opp til Skedsmokorset. I denne stigningen oppstod lagets eneste store uhell, da eldste mann på 70 år gikk i bakken. Heldigvis gikk det bra, og vi kunne fortsette. Da vi endelig kom ut på Østre Aker vei merket jeg at hele laget, med meg selv inkludert, fikk dårlig tid og farten økte. Da vi på dette tidspunktet hadde syklet i 16 timer var det nok ikke rare økningen, men der og da føltes det som en voldsom akselerasjon. 

Etter å ha sittet på sykkelen i 16 timer, 51 minutter og 46 sekunder (riktignok med 4 pauser a 3 min) var målgangen på Økern en lettelse, men jeg var nok dessverre litt for sliten til at den helt store gleden kom. 

Under hele rittet var jeg nøye på å spise og drikke jevnlig. Dette kombinert med jevnlige pauser fra rulla, gjorde nok sitt til at jeg følte meg ganske pigg under hele rittet. De få tunge periodene jeg hadde satt mest i hodet, da det til tider var vanskelig å holde motivasjonen oppe. Heldigvis var ikke disse periodene lange nok til å ødelegge hele rittet. 

Alt i alt var det en opplevelse for livet å delta på styrkeprøven. Selv med tunge perioder underveis angrer jeg ikke. Til de av dere som tenker på å bli med på Styrkeprøven, er mitt råd; meld deg inn i en sykkelklubb, møt opp på treninger og sørg for mange mil i beina (minst 300).

 

- Magnus

Del 2 av Birkebeinertrippelen gjennomført!

 

Lørdag 8. juni var det på'an igjen! Etter at skiene ble lagt på hylla etter Birkebeinerrennet har Birkebeinerløpet vært sesongens neste mål. Løpet er min sterkeste displin i trippelen, og merket er en selvfølge! I fjor var løpet lagt til september, noe som gjorde at tiden til omstilling fra Birkebeinerrittet bare var på 3 uker. Dette, sammen med det faktum at litt uheldig valg av næringsinntak i fjor gjorde at jeg måtte 5 ganger ut av løypa for å lette på trykket, gjorde at forventningene var at jeg lett skulle gruse fjorårets tid på 1:40:29. 

Forberedelsene til løpet ble bra. 4-5 treningsøkter i uka, fordelt på 2-3 terrengløpeturer og 1-2 styrkeøkter gjorde at jeg følte jeg var i rute før jeg dro til start. Målet var justert til å komme under 1 time og 30 minutter. 21 km i litt vått og kupert terreng lå foran meg, hvorav de 7 første har en grei stigning, mens de resterende 14 går jevnt nedover. 

Når starten endelig gikk, viste det seg at beina ikke hang med i det hele tatt. De føltes som gele, og stigningen opp mot Sjøsætervegen ble vesentlig tyngre enn beregnet. Måtte ved et par anledninger gå noen rolige skritt for å hente meg inn igjen, og etter hvert ble jeg urolig for om jeg i det hele tatt skulle klare fjorårets tid, eller enda verre, at merket skulle glippe. Men etter å ha brukt de neste 3 km på å hente meg inn, begynte beina å våkne. I stedet for å synke som en stein i feltet, plukket jeg løpere og motivasjonen steg. Jeg justerte målet til å komme under 1 time og 35 minutter, og langet ut nedover.

Etter hvert skjønte jeg at det kom til å gå bra, og en siste sluttspurt tok meg inn på tiden 1:32:24. En klar forbedring fra i fjor, men likevel ikke en tid jeg var helt fornøyd med med tanke på arbeidet som var lagt ned. En evaluering i etterkant viser nok at de siste dagene inn mot løpet ble preget av for dårlig kosthold og lite søvn. I tillegg tror jeg at jeg i fjor hadde en større styrke i beina ettersom løpet var etter sykkelsesongen. Alt i alt er jeg OK fornøyd, det viktigste er at merket nok en gang er trygt på plass. Så er det bare å ta frem sykkelen å gå for merket 31. august!

Merket på plass for andre gang i Birkebeinerløpet