Lørdag 10. mai var det tid for den 84. utgaven av Holmenkollstafetten. Dette må sies å være en av de virkelig store løpefestene i Norge med i underkant av 3000 lag og 15 etapper pr lag. Samtidig er det en egen klasse for de som ønsker å løpe hele stafetten alene.
Etter en grei tid i Sentrumsløpet for 14 dager siden, var tiden kommet for å sette kroppen på en større prøve. Jeg gledet meg til å oppleve folkelivet langs den 18,7 km lange trassen, men var usikker på hvor lang tid jeg kom til å bruke. Dette er en hard løype, som starter på Bislett stadion og går opp til Besserud før den igjen går ned til Bislett via Frogneparken. Når jeg dro hjemmefra trodde jeg derfor at en så hard løype ville gi litt raskere tid enn en halvmaraton, og håpet at jeg skulle komme ned mot 1:25. Etter å ha forhørt meg med andre deltakere som hadde løpt tidligere, ble jeg ikke my klokere på hvilken tid jeg kunne forvente.
Siden jeg er godt kjent i trassens hardeste partier, bestemte jeg meg for og ikke se for mye på klokken, men høre på kroppen. Ut i fra Bislett la jeg meg litt bak i feltet på 109 deltagere, og passerte første mellomtid på 28. plass. Jeg fant etter hvert en fin rytme og klatret mot Besserud (løpas høyeste punkt) etter ca 9 km. Her passerte jeg på 17. plass på tiden 39:45 og hadde fortsatt relativt gode ben. Jeg var veldig bevist dette siden det er langt ned fra Besserud til Smestad, og løping i nedoverbakke er veldig slitsom med mye syre i bena. Nedover bakkene, fokuserte jeg mye på teknikk, men begynte å få stive ben når det igjen flater ut ved Smestad. Herifra går løypa gjennom Frogneparken og nå begynner løpet for alvor. Jeg hadde heldigvis en rygg 10 til 15 sekunder foran meg som jeg kunne jage resten av løpet, og klokket inn til 17. plass på tiden 1:18:09. Dette var over all forventning og det ser ut til at formen er i anmarsj. Selvfølgelig litt gøy at jeg også alene slo et av lagene fra jobben med 11 sekunder.
Underveis i løpet er det en fantastisk stemning. Siden det er veldig trangt i vekslingsfeltene, er det spennende og løpe gjennom den store mengden som står og venter på å få løpe sin etappe. Jeg klatret nærmest over en som nettopp hadde levert fra seg stafettpinnen, og var så sliten at han glemte og flytte seg. Andre steder var det applaus fra hel vekslingsfeltet når speaker ropte at her kommer det en til som løper HELT ALENE. Dette ga litt ekstra energi hver gang, og var med på å gjøre dette til en fantastisk opplevelse.
Jeg kommer til å gjøre dette igjen, og takker TJALVE for et fantastisk arrangement.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar