Den Store Styrkeprøven, Trondheim – Oslo 2015

(”when eating a banana – look to the monkeys”)

Den Store Styrkeprøven er først og fremst det, en styrkeprøve, og ikke så mye mer. I alle fall ikke så komplisert har jeg funnet ut, men…

… en uke før start er alt veldig komplisert likevel. Det er mye å tenke på. Hva bør jeg spise to dager før start? Er det en liten skade på det ene dekket? Ja, det må skiftes. Det var som faen, er ikke framhjulet helt avbalansert? Jeg misliker denne fasen av Den Store Styrkeprøven. Vil laget vente hvis jeg må bæsje på turen? Jeg må unngå bæsjing på turen. Jeg må innrette spisingen før start og underveis slik at risikoen for bæsjing reduseres til et minimum. Kanskje noen kulltabletter før start? Bare for å nevne noen kompliserte spørsmål som må besvares.

Jeg skal altså på sykkeltur om noen dager og har nå bruk for all tilgjengelig tankekapasitet. Hvordan skal jeg komme meg godt forberedt til start? Forberedelsene tar på, men jeg styrer det lille prosjektet med stødig hånd. Jeg har aldri vært god på prosjektstyring, men dette synes å overgå alt annet jeg holder på med. Ingen arbeidsgiver har eller vil noen gang nyte godt av tilsvarende grundighet, fokus og systematikk. Jeg kommer aldri til å bli like dedikert i arbeidet med oppussing av det gamle huset mitt, i å lære meg et språk eller sette meg inn i annen kultur. Det får ikke hjelpe. Man må ofre litt for å holde seg blant de 1000 beste som sykler Trondheim - Oslo.

På start. Da det nærmer seg start, tenker jeg ikke på annet enn at det skal bli godt å komme i gang, godt å bli ferdig med forberedelsene. Da slipper de kompliserte tankene taket og det handler i hovedsak om å sykle, drikke og spise (og evt bæsje). Tre (evt fire) ting som jeg lærte å mestre da jeg var liten og som jeg har fortsatt med i mitt voksne liv. Disse tre (evt fire) tingene er heller ikke så veldig kompliserte. Jeg kan til og med gjøre to av tingene samtidig. På en god dag kanskje tre også (men neppe fire).

Underveis. Vi har kun syklet en snau mil idet syklisten foran meg griper etter en banan. Jeg responderer instinktivt, kjenner på trøyelommen hvor jeg har to passe modne bananer lett tilgjengelig, men lar det bli med det. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen. Det er for tidlig å spise bananer etter en snau mil. Det er begrenset hvor mange bananer magen tåler. Denne situasjonen var jeg godt forberedt på.

Mot slutten. Det nærmer seg (sakte) Lillehammer og laget kunne trenge en liten vitamininnsprøytning. Og som sendt fra himmelen kommer hjelpen. En lagkamerat har innsett at han ikke vil rekke frem til nærmeste do (og vet nok heller ikke hvor nærmeste do befinner seg). Det kan skyldes dårlige forberedelser, men også uflaks med dagsformen. Jeg dømmer ingen. Med kun en tanke i hodet setter han til skogs så fort de stive bena kan bære han og uten andre hjelpemidler enn det naturen har å tilby. Noen minutter senere kommer han ramlende ut av buskene med noe gress mellom hendene som han tørker seg med. Opptrinnet skaper munterhet i laget. Mer skulle det ikke til. Bæsjing er gøy. I alle fall så lenge det ikke rammer en selv. Det er noe befriende ukomplisert med lange sykkelturer.

Mål. Etter 20 timer er vi på overtid, men også veldig nærme mål. Arrangørene har lagt om løypa i år. Den er en mil lenger enn tidligere. Det skulle de ikke ha gjort for dette irriterer oss kraftig. Flere av oss er lei av å sykle og synes ikke veien opp til Ekeberg er særlig sjarmerende. At det er penere på Ekeberg enn ved Lørenhallen veier ikke opp for hjemlengselen denne natten.

Følelsen av å komme i mål ble akkurat så bra som forventet. Det kan anbefales. Jeg liker følelsen av å komme i mål. Gleder meg til målgangen i Mora til vinteren!

Tomas