Resultater Vasaloppet 2019

Vegard 5:38:28   424 (medalje)
Trygve 6:37:40   1382 (medalje)
Tomas 6:38:49    1409 (medalje)
Bendik 6:42:02   1479 (medalje)
Fredrik 6:56:58   1957 (medalje)
Øystein 7:21:20   2716
Peder 8:29:02      5428
Marius 8:35:38    5711

Antall påmeldte: 15800
Antall fullførte: 12514

Vasaloppet 2019

Så var dagen her. Ventetiden var over. Et av de store målene, om ikke det største, etter sykdommen ventet.  90 km fysisk og mental utfordring sto for døren i svenske skoger, sammen med snaue 16000 andre.

Tradisjonen tro dro vi til målbyen Mora lørdag, dagen før loppet. Hyggelig prat med fast reisepartner Marius på veien og stopp på de faste stedene gjorde sitt for å holde nervene i sjakk før ankomst Mora. Innsjekk hos Bolle (hotellsjef) på Hotel Siljan før vi gikk for å hente startnummer. Jeg hadde et lite håp om å få seedet meg opp fra VL4 til VL3 med min tid fra Furusjøen Rundt. For en regelrytter hadde jeg brukt 6,6 sekunder for mye til det, men mannen bak disken var i godt humør og godkjente det uten diskusjon. Etter at det og startnummer var på plass gikk vi rundt i arrangørteltet og følte litt på stemningen før det bar ned i hotellgarasjen igjen for å preppe skia. Værmeldinga ga varsel om lett snø og motvind og rent tørrvoks-føre.

Etter prepping av ski var ferdig gikk det over i de fysiske forberedelsene. Middagen, som denne gangen måtte tas utenfor hotellet pga ombygging som var gjort, ble kinesisk wok og dermed var pasta bytta ut med ris. Gode karbohydrater det også. Så var det bare å komme seg på hotellrommet for å gjøre klart alt og komme seg tidlig i seng. Jeg følte jeg hadde kontroll, og med litt sovemedisin ble dagen avsluttet før halv ni.

02:50 gikk alarmen. Det var bare å få på seg alt av klær og få med seg utstyr ned til frokosten. Den gikk som vanlig ned på høykant før vi tok beina fatt til bussen. Så var det bare å sette seg på og forsøke å slappe av på vei til start i Sälen. Da vi kom fram var køen allerede lang utenfor startledene. Det gjorde at jeg fikk skia plassert omtrent midt i ledet mitt, noe som i og for seg var greit. Jeg var litt usikker på om jeg egentlig hadde noe å gjøre så langt fram, og den usikkerheten hadde blitt forsterket da jeg så at tidligere lagkamerat fra innebandyen, Raymond, sto i samme køen. Han har alltid vært langt foran meg i Birken, men aldri gått Vasaloppet før.

Fram mot start gikk tiden til å fylle på og tømme kroppen, sjekke de siste smøretipsene og etter å ha fått de, justere med et tynt lag VR50 oppå alle lagene som var der fra før. Det snødde lett og det var fortsatt lenge til start, så sjansen for trikkeskinner ble mindre etter hvert som tiden gikk.

Klar for 90 km

Startskuddet gikk og det var bare å hive seg på stavene. Jeg merket fort at jeg hadde smurt for tjukke lag og alle rundt meg gled fra meg i den slake bakken ut fra start. Selv om jeg staket det jeg var kar om så satt folk i hockey og gled fra meg. Da surret det en del negative tanker i hodet. Skal det bli sånn i 90 km?!?! Det ble de heldigvis ikke. Jeg tapte plasser fram til andre matstasjon på Mångsbodarna, men da hadde jeg slitt bort nok smøring så jeg hadde gli på linje med de rundt meg. 

Sporene var det derimot ikke mye å skryte av. Snøværet hadde gjort sitt, og jo lenger vi kom desto færre spor ble benyttet. Rett som det var stoppet det helt opp, men gikk man ut til siden for å gå i et annet spor, tapte man krefter uten å klare å komme seg noe særlig fram. Etter hvert ble det klart at veldig mange staket, frivillig eller pga dårlig feste, og i små motbakker gikk det veldig tregt. Når det så skulles settes utfor igjen etter å ha nådd toppen, lå vi så tett at vi i enden av bakken måtte ploge eller gå ut av sporet for å ikke felle hverandre. Taktikken ble å ikke bruke for mye krefter i motbakkene, og heller kunne skli inn igjen det tapte nedover og utnytte farten lenger utover flatene.

Rett før Evertsberg kom de første fysiske «plagene». En merkelig blanding av å ha vondt, men samtidig ingen følelse, i tærne på venstre fot gjorde fraspark ubehagelig. Heldigvis ble det ikke mye verre utover i loppet. Venstre linse falt av øyet ikke lenge etter, men ga ingen problemer ettersom det nå kun var ett spor, og fokuset hele tiden lå på løperen foran som aldri var mer enn fem meter unna.

Det mentale fokuset lå på Oxberg/Hökberg. Derfra og inn var profilen lettere, noe jeg også hadde trøstet Raymond med som jeg hadde fått en del kilometer sammen med etter hvert. Men det var teorien, og det er mulig det ble sendt noen negative tanker fra Raymond til meg når ha kom så langt. Forholdene hadde gjort at vi fra Everstberg og inn stort sett gikk i ett spor.  Skulle man passere måtte man ut i de mindre oppgåtte sporene med dårligere glid. Da ble det et skikkelig intervalldrag før man måtte legge seg inn igjen å få igjen pusten. Gliden var ikke all verden i hovedsporet heller, og de små kneikene de siste par-tre milene gikk ikke å gli over med farta man hadde med fra nedforbakkene i forkant. Mange hadde også dårlig feste her og hadde med tunge fiskebein malt snøen opp til en 20-30 cm djup sukkermelaktig blanding. Ytterst på siden var det noen steder litt fastere og mulig for oss som hadde igjen litt feste og krefter til å trippe diagonal. Det sparte tid og knappet inn plasseringer.

Ved Eldris, siste matstasjon, kom beskjeden jeg ventet på. En plakat med tidskravet for medalje var satt opp, og jeg lå godt innafor. Det ga den lille ekstra boosten til å fullføre de siste 9 kilometerne inn til mål. Der var planen å dra på på oppløpet, men da var kreftene brukt opp. Jeg klokket inn til 6.37.40 og 1383. plass og medalje for andre gang på rad. Selv om tiden var en snau time dårligere enn i 2017, var plasseringen ca 600 lenger opp på lista, noe som sier det meste om forholdene.

En liten tåre (eller to) pressa seg ut av øyekroken da målstreken ble passert. Et av mine store mål etter hjerneskaden var nådd, og alt annet av konkurranser føles nå oppnåelig etter å ha vært gjennom de 9 milene i Dalerna under såpass vanskelige forhold. Det hadde gått overraskende lett for hodet selv om det hadde vært så slitsomt. Fantastisk deilig å få medaljen og kunne gå de få meterne til hotellrommet og nyte resten av dagen.

Etter å ha kommet hjem har fokuset vært å få ut løpet og bygge meg opp mot Birken. I 2017 var jeg 5 minutter bak merkekravet, i år skal merket bli mitt! Været ser i hvert fall lovende ut for en knallfin tur over fjellet!

8 Vasastakere på start i Sälen

Åtte forventningsfulle Vasastakere stiller til start på søndag. Det er som vanlig stort sprik i treningsgrunnlag og ambisjoner. Det er meldt opp mot ti cm snø på søndag, og vi ønsker derfor oss selv lykke til med 90 km i de svenske skoger.

Vasastakerne stiller med følgende:

Pulje 2: Vegard

Pulje 3: Bendik og Thomas

Pulje 4: Trygve, Fredrik og Øystein

Pulje 6: Marius

Pulje 7: Peder

Combacket

Med den overskriften så forventes det vel å høre om en tidligere helt som har vært borte en god stund for så å være tilbake med hele verdens øyne rettet mot seg. Men at det var tilfellet da jeg sto på startstreken og var klar for årets Furusjøen Rundt renn blir nok å tøye strikken ganske langt. Men for meg personlig så var det stort å være tilbake nesten på dagen ett og et halvt år etter at jeg fikk et potensielt dødelig virusangrep på hjernen. Og ironisk nok, så var det ikke mange stavtakene unna der den skiten startet heller.

Rent fysisk, hvis man kun tenker på kondisjon og muskulær kapasitet, var jeg sikker på at jeg skulle klare å gjennomføre, det store usikkerhetsmomentet var hodet. Det er rett og slett ikke som det en gang var, og fatigue/hjernetrøtthet gir noen utfordringer. Spesielt når det ikke blir nok søvn, noe som preget de siste dagene før rennet. Målet var å gjennomføre, få en erfaring med kroppen før Vasaloppet, og helst fullføre de 45 kilometerne på under 3 timer. 

Startskuddet gikk og bryteren ble skrudd på. En intern kamp i hodet mellom å gå raskest mulig og å gå fornuftig kom fort i gang. Heldigvis er det en snill start på traséen med flater og nedover de første kilometerne. Kroppen føltes bra og jeg klarte å ikke stresse unødvendig selv om flere gled forbi og fra meg. Etter at det ble litt mer småkupert fikk jeg erfare at stakingen gikk bedre enn forventet og jeg ble ikke lenger gått i fra. Jeg vekslet på å gå foran og bak noen av de samme løperne avhengig av hvordan terrenget var, og begynte å ta innpå noen smågrupper som lå med motiverende avstand foran.

Ved andre drikkestasjon etter ca 14 km var den verste stigningen og utforkjøringen i første del av rennet unnagjort. Jeg følte meg grei og klarte å holde stakingen i gang i store deler av de neste 17 km. En liten periode av denne strekningen spilte ikke hodet helt på lag og jeg merket at søvnbehovet ikke var dekket. Tankene begynte å gå til Vasaloppet og Birken hvor dagen starter mye tidligere, og fikk mine tvil om at det vil være mulig. Men den lettere siste delen av denne strekningen renset hodet igjen og fikk tilbake en positiv innstilling.

Etter 3 mil starter det andre og siste skikkelige partiet med stigning. Noen nedoverbakker gir noen pauser, men jevnt over er det 8-10 km med stigning. Her var jeg forberedt på at det kom til å gå tungt da det var det jeg husket fra forrige gang jeg gikk dette rennet. Men toppen kom overraskende fort. Positivt var det også å merke at jeg hadde disponert bedre enn de rundt meg og begynte å plukke plasser. På vei ned fra den siste toppen ble fokuset skrudd over på å gjøre det best mulig. Jeg holdt stakingen i gang kun avbrutt av noen raske klyv i de bratteste småkneikene. Til slutt kom jeg i mål på 2:40:06,6. Det holdt til 5 plass i klassen, som for øvrig ble vunnet av kompis og nesbu Tor Arne Haraldsen, og 109, plass totalt. Skulle stilt i dameklassen, da hadde det blitt pallen!

Tiden min var ikke mer enn drøye minuttet dårligere enn i 2017 da jeg sist gikk Vasaloppet, og tatt i betraktning at årets vinnertid var et par minutter mer enn den gang, og at plasseringen min var bedre nå, så er troen styrket på at jeg skal fullføre Vasa’n på fornuftig måte i år også. Anbefaler flere stakere å gå rennet, da det er sammenlignbar løypeprofil, godkjent seedingrenn og i fine omgivelser. Ikke uten grunn at de kaller det Eventyret i Rondane!

Staka på!

Trygve

Ut fra start med rød skidress og blå Vasastaker-lue til høyre i bildet

Rapport fra Vindfjelløpet 2019

Vegard har sendt oss denne statusrapporten fra Vindfjelløpet:

Noen er tydeligvis hardere rammet av 40-årskrisen enn andre. Vegard sto igjen som eneste Vasastaker på startstreken i den 73. utgaven av turrennet Vindfjelløpet, som arrangeres av Svarstad IL. Rennet er 41 km langt, går i vekslende terreng (til sammen litt over 600 høydemeter) i fin natur i Vindfjellene. Starten er på Viddaseter i Telemark. Løypa går en tur innom Buskerud før målgang i Vestfold på Borgen Skistadion.

Grunnet usikre kjøreforhold var vekkerklokka var satt på kl. 05.00. Etter to timer kjøring ble bilen parkert i Svarstad hvor startnummeret ble hentet på rennkontoret. Detter gikk turen videre i 45 minutter med arrangørens buss til startområdet på Viddaseter. Her var det hektisk aktivitet med smøring. Ekstra nervøse var nok majoriteten som skulle gå med feste. Sludd, snø og +1 grad skaper aktivitet. Selv hadde jeg for første gang valgt å gå et skirenn på blanke ski, noe jeg i ettertid ser at neppe var rasjonelt.

20 minutter til start og tiden var kommet for at ta frem hanskene som lå ferdig oppvarmet i lommen på overtrekkjakka. Da oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg hadde tatt med to venstre hansker! Skulle jeg gå med to venstre hansker, uten hansker eller med Selbuvottene som mamma har strikket? Ingen av delene fristet. Etter 5-10 min desperat søkeaktivitet fikk jeg til slutt låne et par slags arbeidshansker av en snill funksjonær.

Klokken var blitt 08 - starten gikk! For første gang i en elitepulje for min del! To, tre timer kontrollert smerte ventet. De første to milene gikk i småkupert terreng. Jeg merket fort at det kostet mye å stake opp småbakkene i det tempoet feltet holdt. I tillegg viste det seg relativt raskt at Cold ski, som jeg har, ikke var spesielt bra egnet på det våte føret selv om skiene var rillet. Nærmest alle gled fra meg i utforkjøringene på tross av at jeg gikk uten feste, noe som var frustrerende.

Etter 22 km var det klart for 4 km sammenhengende motbakke med rundt 200 høydemeter. Dessverre hadde de første to milene bestått av litt mer enn kontrollert smerte for min del. Jeg var derfor rimelig lang i stakearmene, og snublet nærmest i egen tunge da jeg passerte løypas høyeste punkt (570 moh) på Jomfruvann etter 26 km. Herifra til mål var det heldigvis for det meste nedover. Ulempen var at føret blitt enda våtere og skiene sugde mer enn tidligere. Selv om jeg staket i utforkjøringene skled stadig løpere forbi meg. Siste km før mål på Borgen skiarena lignet mer på alpint enn langrenn. Her var det kun fokus på å holde seg på beina og den dårlige gliden ble endelig glemt.

Jeg kom i mål på 2.14.42, noe som var 45. plass og +18:21 bak vinner av rennet. I klassen holdt dette til 5. plass +11:11 bak vinneren. Masse rom for forbedringer, selv om jeg var fornøyd med egen innsats.

Egenlæring fra dagen:

Ikke en gang vurder å starte Vasaloppet på blanke ski – skal ikke undervurdere effekten av litt avveksling i teknikk.

Blir det varmt på Vasaloppet skal jeg garantert koste på meg en slip tilpasset føret.

Spar litt mer på kreftene – lærer tydeligvis aldri.

Ikke ta med bare venstre-hansker.

Rapport fra Hodelyktrennet 2019

Vegard har sendt oss en liten rapport fra Hodelyktrennet 2019 i Nordåsen i går: 

Onsdag kveld deltok Vegard som eneste Vasastaker på det tradisjonsrike Hodelyktsrennet i Nordåsen i Nannestad. Det var en fin ramme rundt rennet. Med 10 cm nysnø tidligere på dagen, 8 kuldegrader ved start og klarvær var alt duket for en fin, men hard gjennomkjøring før Vasaloppet. Rennet er 22 km med til sammen ca 400 høydemeter. Med andre ord som en sprint å regne for en Vasastaker. 

Startfeltet for lang løype på besto av omtrent 50 løpere fra 17 år og oppover. Jeg var litt sen til start og kom derfor litt langt bak i feltet ut fra starten. Dette preget første halvdel av rennet for min del. Jeg valgte å holde min plass i «køen» opp de første 8 km til Dalsetra siden det var tungt å gå forbi utenfor sporet på de løse forholdene. Det gikk litt i rykk og napp siden et par løpere hadde valgt å gå på blanke ski. 

Før neste stigning til Kjønstadsetra hadde jeg kommet meg forbi et par av stakerne som gikk på blanke ski, og fikk derfor en vesentlig jevnere marsj mot løypas høyeste punkt på Kjønstadsetra hvor drikkestasjonen var plassert. Da et par av løperne i 6-mannstoget tok seg tid til drikke her benyttet jeg muligheten til å gjøre et rykk da det gjensto omtrent 10 km i vesentlig lettere terreng med mye staking og utfor. På slettene mot Vikkelihytta fikk jeg en luke til de 5 andre. Jeg klarte å ta igjen ytterligere et par løperede siste kilometerne før mål, selv om jeg måtte se meg spurtslått av de samme to løperne da tricepsene var fulle av syre da jeg kom inn på stadion.

Utrolig morsomt delta på et så fint renn. All honnør til Bjerke IL for et prikkfritt arrangement. 

Når det gjelder resultater ser det ut som om jeg ble nr. 4 av 14 i klassen og nummer 10 totalt. 

Neste renn på programmet for min del er Stenfjellrunden nordøst for Hamar, som går 2. februar. Gleder meg.

Sju Vasastakere på start i Sälen

De sju Vasastakerne fordeler seg på følgende puljer:

Pulje 3: Vegard Mortensen, Tomas Bonkerud

Pulje 4: Fredrik Ramm

Pulje 5: Bendik Sagsveen, Øystein Moen

Pulje 6: Terje Mollestad

Pulje 8: Marius Gigernes

Vi ønsker de masse lykke til med ni mil i de svenske skoger.

Råskinnet 2017

Tre Vasastakere stilte til start på Råskinnet lørdag 6. mai. Det var strålende vær og 23 grader. Mer enn varmt nok for 9 slitsomme kilometer gjørmeløp ved Sognsvann. Startnummer var hentet ut fredag kveld. Vi var på Sognsvann drøye tre kvarter før start og fant så vidt parkeringsplass. Deretter var det tid for litt oppvarming før start.

2500 store og små som deltok på de ulike løpene Råskinnet, Råtassen og Knøttetassen, en liten nedgang fra året før da det var en kald opplevelse. Selv om det var varmt i været hadde arrangøren Ready definitivt klart å legge løypa der hvor det var mest gjørme. Løpet inneholdt forsering av vann, mye gjørme og ulendt terreng med myr, steiner, røtter og bratte skråninger opp og ned. I tillegg litt smal sti og noen få hundre meter med grusvei. Løypa var på ca 8,3 km ifølge GPS-klokka.

Øystein fikk startnummer til Råskinnet som 40-års gave av Vegard og gaven falt absolutt i smak. Alle tre stakerne var godt fornøyd med gjennomføringen. Jessheim-banden har trent veldig bra, mens for min egen del var treningsgrunnlaget beskjedent. 
Her er tidene:

Vegard            56:45
Øystein           1.01.59
Peder              1.11.57

Vi var enige om at Råskinnet absolutt fristet til gjentakelse. Morsomt og slitsomt!

Se reportasje på TV2 om Råskinnet 2017

Enebakk Rundt 2017 i deilig vårvær!

Satt fint i feltet og hilste høflig til fotografen Ola Morken

1. mai ble klassikeren Enebakk Rundt kjørt. De senere årene er det Marius som har forsvart Vasastakernes ære på rittfronten. 83 km. ble imidlertid for kort for Marius, han prioriterte heller langtur til Son denne mandagen.

Dermed var det duket for et aldri så lite comeback fra undertegnede. Etter to hele sesonger uten ritt, var jeg noe usikker på formen. Men et par tvilsomme kolleger fra jobben, mente at dette var en god idè, så da stilte vi på start alle tre. Puljen vår hadde en estimert sluttid på 2.10-2.20. Noe som jeg mente at nok var litt i overkant fort.

Været var fantastisk og da starten gikk, var det rett tilbake i rittmodus. Og det gikk unna fra start. Jeg hadde nok med å henge med og fant fort ut at her var det bare å klamre seg fast. Jeg fant en fin posisjon fremme i feltet og ble liggende der. Skulle gjerne tatt noen føringer, men det var ikke mulig.

Var ganske kjørt etter en time og begynte å fundere på hvor lenge jeg skulle henge med. Det viste seg at de to andre gutta også fortsatt satt med, og da var det jo ikke noe tema å slippe.

Det som er fint med Enebakk Rundt er at det er ganske lettkjørt fra Enebakk og inn til Hauketo. Med ca. fire km. igjen kommer de avsluttende bakkene. Det gikk egentlig overraskende bra, og selv om krampa kom og hilste på opp til Ljabru, så klarte jeg å avslutte greit og knipe den interne jobbduellen. Fin dag på sykkelen.

Sluttid ble 2:11:40 - Snitthastighet 37,8 km/t

 - Se hele resultatlisten fra Enebakk Rundt 2017

Sentrumsløpet 2017

Fra venstre: Øystein, Trygve, Vegard og Bendik.

Hospitant Bendik Sagsveen har sendt oss denne statusrapporten fra Sentrumsløpet:

Tre Vasastakere og en hospitant stilte til start på Sentrumsløpet. Praten gikk forventningsfull og smånervøs i bilen på vei innover til byen. De siste forberedelsene ble oppsummert, inkludert innveiing av løpesko og regnskap for antall turer på ramma siste døgn. Parkering på Bislett, og lett oppvarming med blærespreng ned til start. Væskebalansen var det ingenting å si på i alle fall. Forholdene var tilnærmet perfekte med 12 grader og sol. Oppstilling i startfeltet var i henhold til ambisjoner og antatt form. Trygve og Vegard langt fremme i pulje to, Øistein og Bendik litt mer avmålt omtrent midt i pulje 2 (hvilket var ambisiøst nok for de to sistnevnte da de i utgangspunktet hadde forsøkt å melde seg på i en dårligere pulje, men uvisst av hvilken grunn hadde blitt flyttet fremover av arrangøren).

Vegard holdt følge med Trygve til omtrent halvveis før den antatt beste løperen seg sakte ifra. De to bak hadde nok med å ikke gjøre skam på pulje to, men bet tennene brukbart sammen. Omtrent førti minutter etter startskuddet gikk var fasiten klar:

•           Trygve: 37:41

•           Vegard: 38:16

•           Bendik: 42:13

•           Øistein: 43:33

Meget gode tider og personlig bestenotering på Trygve og Vegard, og pen debut av Øistein også, som meldte seg på bare ei uke i forveien. Hospitanten var sånn mellomfornøyd etter å ha klokket inn halvminuttet bak fjorårets tid. Kort oppsummert kunne vi konkludere med i alle fall to ting: trening er ikke oppskrytt, og 10 km med nummer på brystet er en relativt vond løpeøkt.

Alle var etterhvert enige om at det hadde vært en fin dag, før vi haltet opp til bilen igjen. Vegard og Øistein dro rett på fest for å restituere, sikkert relativt billige i drift, mens Trygve og Bendik dro hjem til sofaen.