Ensom staker på søndagstur i strålende birkenvær

Som eneste Vasastaker skulle Birkebeinerrennet 2015 for meg etter planen avslutte en 4 renns lang skiisesong for min del, men manglende skitrening før Holmenkollmarsjen, og influensa og lungebetennelse rett før Vasaloppet gjorde at kun Furusjøen Rundt på tynt grunnlag hadde blitt gjennomført før Birken. Eneste grunnen jeg hadde til å gå Birken var å ikke ødelegge for gjennomføringa av trippelen, og etter hvert som værvarselet så bedre og bedre ut så kom jeg meg opp på et psykisk nivå som gjorde at jeg ble klar til start.

Da jeg kom til Tingstadjordet i Fenstad SK sin tradiosjonelle birkenbuss så det ut til å bli en fin dag for ski. Det meldtes om rekordføre, litt skarpt første kilomenterne, og sol over hele fjellet. Det kunne riktignok bli litt kaldt med 10-12 minus og tilsvarende sekundmeter vind. Jeg skulle alltids komme meg over tenkte jeg, men bestemte meg også for å gi et skikkelig forsøk. Det hadde bare blitt en innebandyøkt og en rolig joggetur de siste 4 ukene, ikke en meter på ski, så jeg satsa på at jeg hadde hvilt meg i form, og stilte meg optimistisk opp i første rekke i pulje 10, i samme pulsje som Kronprinsen hadde blitt invilget (Jeg har vanskeligheter med å tro at han har gått veldig mange seedingrenn, men har nok brukt kontaktnettet sitt som enkelte Stakere har gjort ved andre anledninger...)

Optimismen forsvant fort for min egen del. Etter 3 km, og snart trygt plassert i midten av pulje 10, skjønte jeg at kroppen hadde ikke lyst til det samme som hodet. Der og da bestemte jeg meg for å for en gangs skyld nyte birken, ta det hele som en tur og ta god tid ved alle matstasjoner. Etter 6 km kom pulje 11 i stor fart forbi. De hadde startet 10 minutter bak... Så kom pulje 12 og etterhvert også 13. Pulje 14 tok meg vel ikke igjen før etter jeg hadde passert Kvarstadammen. Jeg må gi honnør til rennledelsen som har valgt å sette ut et spann med halvdaue pensjonister før alle andre, for på en dag hvor kroppen ikke fungerer, er det jammen godt å ha noen å passere for å holde motivasjonen oppe.

Sjusjøen kom som vanlig som en gledelig "overraskelse", og derfra og inn følte jeg det gikk relativt "fort". Jeg hadde derfor lenge et håp om at ingen fra pulje 15 skulle passere meg, men det håpet røyk da det gjensto noen få kilometere. Men ingen fra pulje 16 tok meg igjen!Jeg tasset i mål på 4:29:25, ikke langt bak tidene fra 2013 og 2012, men det må nok forholdene ta æren for. Jeg hadde spor og feste (til tider litt for godt) hele veien, med unntakt av nedkjøringa fra Sjusjøen hvor det som alltid blir åpent mesterskap i fellesstart Half Pipe. Denne gangen med ett fall da jeg ikke klarte å styre unna krampekongen foran meg, men begge kom fra det med helsa og utstyr i behold.

Birken ble en mye bedre opplevelse enn jeg hadde fryktet, takket være gode forhold (kald vind merket jeg aldri noe til) og mye folk i løypa. Men her og nå gjør nettopp det det hele ekstra bittert å tenke på hva som kunne vært resultatet hvis kroppen hadde vært i form.

Men det holdt til å bli beste Vasastaker nok et år :)

Hadde tenkt til å levere live-feed fra løypa, med nettverksproblemer satte en stopper for det. Så her kommer en smakebit på hva noen Vasastakere og 5000 andre gikk glipp av i år