Siste krampetrekning før Vasaloppet

I vinterferien kom angsten. Det var bare halvannen uke til Vasa’n, og jeg hadde null kontroll på hvor 

jeg sto. Alle treningsøkter hadde blitt utført alene og jeg hadde ikke noen referansepunkter å måle formen mot fra tidligere sesonger. Den litt løse planen om å gå Furusjøen Rundt hadde gått i vasken, og nå begynte det å bli dårlig tid. Veldig dårlig tid.

Jeg kunne vagt huske at det var skulle være et seedingrenn siste helga før Vasaloppet og gikk på nettet for å undersøke nøyere. Og riktig nok, Søre Ål-runden skulle gå av stablen 27. februar. 40 km i en profil som lignet Birken-løypa, dog med færre høydemeter. 

(Høydeprofil Søre Ål-runden, total stigning ca 1100 meter)

På hjemmesiden til klubben og arrangementet var det sparsommelig med informasjon, men nok til at jeg fikk meldt meg på natt til torsdag 25. april. Fant senere ut at det sto mer informasjon på Facebook-siden til arrangementet, og det var informasjon som ikke var veldig lystig lesning. Mens arrangøren skrøyt av fine forhold, hadde noen gjester lagt inn rapporter om stein i spora. Grusskai mine hadde jeg lånt bort, så skulle jeg gå måtte det uansett bli på go’skia.

Smøresonene på skia var blitt borte, så jeg stakk ned til den lokale sporten for å få målt opp de på nytt. Da jeg fikk de tilbake fikk jeg beskjed om at det var dårlig spenn i dem, og at det ikke minnet om noen racing-ski. Med full vekt kollapset de, og ville nok bremse en del i diagonalgang. Ikke noe å få gjort med det, jeg preppa skia og lørdags stilte jeg til start i strålende vær og Blåswix-føre.

Dette er vel det minste rennet jeg har vært på, og det var deilig med litt rolige forhold før start. Det var satt ut 4-5 toaletter som mer enn dekket behovet fra deltakerne, og det det var ingen trengsel om den beste plassen i pulja heller. Ut fra start var de første 2-300 meterne uten spor. Ingen god løsning, mulig det var pga lite snø. Etter en liten sløyfe på jordet i startområdet, bar det oppover i jevn diagonalgang. Skia satt godt og jeg fant et tempo som tok meg sakte, men sikkert, oppover i feltet. Det var fine spor, men stedvis bar det preg av lite snø. Til første drikkestasjon etter 9 km følte jeg meg bra og fortsatte greit opp mot første topp etter 11,5 km.  Men så viste det seg at manglende informasjon ikke bare gjaldt nettsiden, men også ute i sporet. Det hadde riktignok stått et skilt om «svinger» tidligere i løypa, men hver enkelt sving var dårlig markert, og vekslende lysforhold mellom sterk sol og skygge gjorde det tidvis vanskelig å se. Det førte til at jeg etter 12,4 km gikk på trynet i en sving. Jeg kom meg raskt opp igjen bare for å oppdage at jeg bare hadde bindingen på høyrebeinet, mens skia lå et annet sted. Tok av meg bindinga og så at den var sprukket i sålen. Der og da tenkte jeg at løpet var over og ble mildt sagt forbanna. Men etter 3 laaaaaaaaange minutter klarte jeg å få klemt bindinga på plass og fortsatte, dog med en litt usikker følelse på hvor mye bindinga tålte.

Det virket å fungere greit og jeg plukket etter hvert løperne som hadde passert meg i fallet. Videre gikk løypa i mye fine stigninger og morsomme nedoverbakker, men også noen dirkete farlige svinger i bunn av bakker, spesielt med tanke på manglende snø og fraværende merking av farlighetene. Etter siste mat- og drikkestasjon ved 30 km begynte festet og bli dårligere og det tappet en del krefter, men nå var det mest nedover og fine stakepartier så det gikk fint inn til mål. Hadde en kar pustende i nakken de siste kilometerne som holdt motivasjonen oppe.

Kom i mål til tiden 2:33:36, en tid som viste seg å holde til å komme opp i led 5, så trass litt knall og fall klarte jeg målet om å få opp ett led, samt at jeg fikk en god gjennomkjøring. Da ble det lett å glemme at jeg bare ble nr 18. av 24 i klassen. Tigrene fra Team Leaseplan Go gjorde som meg og brukte dette som siste gjennokjøring før Vasaloppet, og tok de 4 første plassene. Vinner totalt ble Stian Hoelgaard på 1:43:46, tett fulgt av Høst, Callesen og Dammen.

Etter å ha fått beskjed om det dårlige spennet tok jeg kontakt med Madshus, og i dag har jeg vært hos Madshus for å sjekke spennet grundig. Som sist gang (da jeg hentet skia jeg hadde vunnet, red.adm) fikk jeg ufortjent god service til å være en vanlig mosjonist med for høye tanker om seg sjæl. Spesielt med tanke på hvor travelt det er hos Madshus i disse dagene. Ole Einar Bjørndalen hadde akkurat fått utlevert sine nyeste ski, og i kveld skulle det leveres ski til Team United Bakeries for Vasaloppet. Spennet ble målt og viste seg å være perfekt, så her bør nok den lokale sportsbutikken ta et lite kurs, eller kalibrere sitt måleinstrument. I tillegg til å få sjekket spennet fikk jeg også en rundtur i produksjonen, det var veldig gøy og interessant. Som en bonus fikk jeg slipt skia med samme slipen som Øystein «Pølsa» Pettersen og flere av TUB-gutta skal gå med på årets viktigste dag. Stor takk til Per Wiik hos Madshus, fantastisk service, jeg og blir nok å finne oppå Madshus-ski resten av livet.

Madshus-fabrikken på Biri