Combacket

Med den overskriften så forventes det vel å høre om en tidligere helt som har vært borte en god stund for så å være tilbake med hele verdens øyne rettet mot seg. Men at det var tilfellet da jeg sto på startstreken og var klar for årets Furusjøen Rundt renn blir nok å tøye strikken ganske langt. Men for meg personlig så var det stort å være tilbake nesten på dagen ett og et halvt år etter at jeg fikk et potensielt dødelig virusangrep på hjernen. Og ironisk nok, så var det ikke mange stavtakene unna der den skiten startet heller.

Rent fysisk, hvis man kun tenker på kondisjon og muskulær kapasitet, var jeg sikker på at jeg skulle klare å gjennomføre, det store usikkerhetsmomentet var hodet. Det er rett og slett ikke som det en gang var, og fatigue/hjernetrøtthet gir noen utfordringer. Spesielt når det ikke blir nok søvn, noe som preget de siste dagene før rennet. Målet var å gjennomføre, få en erfaring med kroppen før Vasaloppet, og helst fullføre de 45 kilometerne på under 3 timer. 

Startskuddet gikk og bryteren ble skrudd på. En intern kamp i hodet mellom å gå raskest mulig og å gå fornuftig kom fort i gang. Heldigvis er det en snill start på traséen med flater og nedover de første kilometerne. Kroppen føltes bra og jeg klarte å ikke stresse unødvendig selv om flere gled forbi og fra meg. Etter at det ble litt mer småkupert fikk jeg erfare at stakingen gikk bedre enn forventet og jeg ble ikke lenger gått i fra. Jeg vekslet på å gå foran og bak noen av de samme løperne avhengig av hvordan terrenget var, og begynte å ta innpå noen smågrupper som lå med motiverende avstand foran.

Ved andre drikkestasjon etter ca 14 km var den verste stigningen og utforkjøringen i første del av rennet unnagjort. Jeg følte meg grei og klarte å holde stakingen i gang i store deler av de neste 17 km. En liten periode av denne strekningen spilte ikke hodet helt på lag og jeg merket at søvnbehovet ikke var dekket. Tankene begynte å gå til Vasaloppet og Birken hvor dagen starter mye tidligere, og fikk mine tvil om at det vil være mulig. Men den lettere siste delen av denne strekningen renset hodet igjen og fikk tilbake en positiv innstilling.

Etter 3 mil starter det andre og siste skikkelige partiet med stigning. Noen nedoverbakker gir noen pauser, men jevnt over er det 8-10 km med stigning. Her var jeg forberedt på at det kom til å gå tungt da det var det jeg husket fra forrige gang jeg gikk dette rennet. Men toppen kom overraskende fort. Positivt var det også å merke at jeg hadde disponert bedre enn de rundt meg og begynte å plukke plasser. På vei ned fra den siste toppen ble fokuset skrudd over på å gjøre det best mulig. Jeg holdt stakingen i gang kun avbrutt av noen raske klyv i de bratteste småkneikene. Til slutt kom jeg i mål på 2:40:06,6. Det holdt til 5 plass i klassen, som for øvrig ble vunnet av kompis og nesbu Tor Arne Haraldsen, og 109, plass totalt. Skulle stilt i dameklassen, da hadde det blitt pallen!

Tiden min var ikke mer enn drøye minuttet dårligere enn i 2017 da jeg sist gikk Vasaloppet, og tatt i betraktning at årets vinnertid var et par minutter mer enn den gang, og at plasseringen min var bedre nå, så er troen styrket på at jeg skal fullføre Vasa’n på fornuftig måte i år også. Anbefaler flere stakere å gå rennet, da det er sammenlignbar løypeprofil, godkjent seedingrenn og i fine omgivelser. Ikke uten grunn at de kaller det Eventyret i Rondane!

Staka på!

Trygve

Ut fra start med rød skidress og blå Vasastaker-lue til høyre i bildet